Tillbaka

Henrik Krummedike

 

 

 

Texten är hämtad från http://www.holmlia.gs.oslo.no/omholmliashistorie.htm

HERR HENRIK KRUMMEDIKE (ca.1464 - 1530)
Den første private eier på Holmlia vi kjenner til er ridderen Henrik Krummedike. Han var eier av ødegården Ås da han den 8. september 1529, året før sin død, makeskiftet med Margrethe, Olav Eindridsons enke. Margrethe overtok Ås mot at Henrik Krummedike fikk gården Vassbonn i Oppegård. Henrik Krummedike ervervet også Hvitebjørn. Etter hans død i 1530 tilfalt de to gårdene hans datter som var gift med riksråden Esge Bille i Bergen. I 1535 makeskifter han bort de to gårdene som dermed kommer i Mariakirkens eie.
Når og hvordan Henrik Krummedike kom i besittelse av Ås vet vi ikke og trolig har han aldri satt sin fot her. Noen ubetydlig person i sin samtid var han imidlertid ikke.

Godssamler og politiker
Henrik Krummedike var av dansk adelsslekt og i sin tid en av de største jordeiere i Norge. Han var sønn av Hartvig Krummedike, som kom til Norge omkring 1440. Faren giftet seg inn i en norsk adelsfamile og gjorde raskt politisk karriere som en av kongens betrodde menn. Han ble høvedsmann på Akershus og var i en årrekke drottsete eller rikshovmester.
Etter faren arvet herr Henrik store mengder jordegods og på det økonomiske området gjorde han seg bemerket som en av sin tids største godssamlere. Han gjorde seg ikke mindre bemerket på den politiske arena og har blitt stående i historien som mannen som drepte Knut Alvsson.
Her skal vi nøye oss med å se litt nærmere nettopp på historien med Knut Alvsson og bakgrunnen for den.

Drapet på Knut Alvsson
Knut Alvsson var Norges fornemste og rikeste adelsmann. På farssiden hørte han til den høyadelige svenske ætten Tre Rosor og på morssiden stammet han fra Sverre-ætten, visstnok fra Håkon V Magnusson i sjuende ledd.
Knut Alvsson hadde altså solide røtter i Norge/Sverige, og det i en tid da Kong Hans i København var dypt engasjert i erobringen av Sverige. Henrik Krummedike var på sin side av dansk adelsslekt og blant kong Hans' mest betrodde menn. Det hadde vært langvarige motsetninger mellom Knut Alvssons slekt og Krummedike'ene da forholdet mellom dem tilspisset seg ytterligere mot slutten av 1400-tallet.
I 1497 satt Henrik Krummedike som lensherre på Båhus, mens Knut Alvsson var lensherre på Akershus. Bøndene var på den tiden i opprør etter i lengre tid å ha blitt utsatt for overgrep fra øvrighetens representanter. Høsten 1497 ble Knut Alvsson's fogd, Lasse Skjold, slått ihjel av bønder på Romerike fordi hans framferd hadde vært uvanlig voldsom og utilslørt. Knut Alvsson skrev til herr Henrik for å få hjelp til å stagge almuen, men fikk avslag.
Da rettsaken mot Lasse Skjolds drapsmenn senere ble satt fikk de en relativt mild dom, selv om også det var hardt nok. Knut Alvsson ergret seg nok over dommen, men han skulle få enda bedre grunn til å ergre seg like etterpå. Kong Hans var i Norge mens rettsaken sto på og anledningen ble benyttet til å holde riksmøte. På riksmøtet fikk Henrik Krummedike og hans hustru det største enkeltstående forleningsbrev som kjennes fra norsk senmiddelalder. For sin livstid fikk de Viken, Brunla len, Tune, Skjeberg, Råbyggelaget og Solør (med Østerdalen) på usedvanlig gode betingelser. Knut Alvsson på sin side var ikke en gang blitt opptatt i riksrådet. Knut's bitterhet mot Herr Henrik og kong Hans økte og på toppen av det hele ble herr Henrik satt til å kreve inn bøtene fra bøndene på Romerike.
Etter dette dro Knut Alvsson til Sverige for å søke kontakt med sine svenske venner. I 1499 tok kong Hans fra han Akershus og erstattet ham med den danske adelsmannen Peder Gris. I 1501 klaget Knut til kongen sammen med svenske opprørsledere over "hva urett og overvold meg og Norges innbyggere skjedd er av herr Henrik Krummedike, Peder Gris og andre av kong Hans' embetsmenn, vårt rikes og mine hatske fiender". Klagebrevet var nærmest å anse for en krigserklæring mot danskeveldet. Kongens svar var å avsette Knut fra de len han hadde igjen i Norge og å erstatte den siste norske slottshøvding, Otte Rømer i Bergen, med en dansk geistlig. Kong Hans' mistanker mot Knut Alvsson førte til at han skrev til Henrik Krummedike og ba om å bli orientert om "hva Knut Alvsson foretok seg".
Det svenske opprøret mot danskene var nå i framgang, og Knut Alvsson håpet nok å oppnå det samme i Norge. Han startet agitasjon mot danskene blant norske bønder og adelsmenn. Da han i 1502 rykket inn i Norge med sine sveiner vant han overalt oppslutning blant almuen. I løpet av en måneds tid hadde han både Akershus og Tunsberg i sin makt. Støttet av en svensk hæravdeling gikk han så til beleiring av Henrik Krummedike på Båhus. Herr Henrik fikk imidlerid unnsetning fra tronfølgeren, hertug Christian, og Knut ble drevet tilbake til Sverige.
Herr Henrik satte igang forhandlinger med de norske bøndene for å vinne dem inn under kong Hans igjen. Langt på vei ser han ut til å ha klart det. Generelt ser det ut til at Herr Henrik's styrke har vært at han kom bra ut av det med almuen, men ikke med sine likemenn. Da Knut i august dro til Oslo og møtte Henrik Krummedike utenfor Akershus fant han det best å forhandle han også. Knut Alvsson fikk fritt leide av de tilstedeværende norske og danske riksråder, men det var likevel her Henrik Krummedike så sitt snitt til å bli kvitt den brysomme arvefienden. Da Knut Alvsson under fritt leide gikk ombord i Henrik Krummedikes skip ble han hugd ned av herr Henrik's menn.
Henrik Krummedike ble mektig upopulær i Norge etter dette og udåden ble ikke bare fordømt i Sverige, men også i Danmark. Fånyttes gjorde herr Henrik forsøk på å renvaske seg og måtte flytte til Danmark.

Henrik Krummedikes siste år
Henrik Krummedike kom imidlertid tilbake til Norge i 1523. Da ble han sendt av Fredrik I, som nylig var blitt hyllet i København. Krummedikes oppgave var å vinne Norge inn under den nye kongen. Det lyktes, men Krummedike kom i sterkt motsetningsforhold til det norske riksrådet og mistet alle sine len. Han fikk dem igjen i 1528, men døde to år senere, i 1530.
Mangt og meget hadde Henrik Krummedike vært igjennom. Hans kone, Anne Rud, berettet umiddelbart etter hans død at han på dødsleie bekjente seg som et syndig menneske og at han "titt og ofte ba om nåde av den evig barmhjertige Gud".

 

Tillbaka